My hair story

Det er skjeldent man møter noen som aldri har gjort noen litt drastiske endringer på håret sitt minst én gang i livet. Selv har jeg har aldri eksprimentert med noen crazy farger som blå/rosa etc. men jeg har ikke alltid vært like tilfreds med håret mitt som jeg er i dag, det skal sies! Jeg tenker at når det kommer til hår så lærer man av sine feil, og man må prøve ut mye rart for å finne ut hva som funker for en selv.

Alles hår har en egen histori, og her er min!

Som liten var det bare én ting som hjalt for meg - pannelugg. Den skulle være tykk og klippet rett av. Det var mamma som klippet den, og jeg ble alltid fornøyd rett etterpå. Helt til jeg vasket håret og den delte seg litt awkward midt på, slightly til høyre. Jeg skjønte aldri hvorfor jeg hadde dette problemet og følte meg veldig uheldig da jeg ble fortalt at jeg hadde en verv helt fremst ved hårfestet som gjorde det vanskelig for meg å ha pannelugg. Jeg var selvfølgelig helt knust, dette var jo varemerket mitt hallo.

Senere kom tiden hvor jeg begynte å ekperimentere med farge. Jeg hadde ett idol og det var bloggeren voe. Og siden hun var blond så måtte jeg også bli blond, koste hva det koste ville. Jeg dro med meg mamma på rema og kjøpte to pakker med bleking og helbleket håret mitt hjemme. Tidligere hadde jeg bare stripet det litt hos frisøren. Jeg endte selvfølgelig med å se ut som en gulrot, men på den tiden var jeg bare glad for å i det hele tatt ha den fargen. Jeg skulle jo være voe, and that was it.

8.klasse var kanskje den tiden jeg husker at jeg var mest fornøyd med håret mitt (midterste bilde). Dette var den fjortisperioden hvor håret skulle ha lange lengder som var mye tynnet ut nederst, ekstrem sidekill og overdrevet mye volum på toppen. Osis+ dust it fra schwarzkopf var min beste venn. Følte jeg hadde denne looken down. Men plutselig en dag fikk jeg et innfall hvor jeg ville klippe bob. Lang bob vel og merke, men fortsatt en gange drastisk forandring fra det lange håret jeg hadde spart ut. Jeg var vel fornøyd i et par dager før jeg angret...

I 2014 bestemte jeg meg for å prøve tape extensions, og resultatet ble veldig fint. Man kunne nesten ikke se forskjellen på extensionset og mitt eget hår, og jeg syns det var deilig å endelig ha ordentlig langt hår igjen ettersom jeg følte at det aldri ble noe lengre siden jeg drev å farget det så mye at det bare spiste seg opp fortere enn det rakk å vokse. Problemet var bare at hodebunnen min reagerte på tapen og jeg klødde konstant i hodebunnen og jeg endte faktisk med å rive ut all extensionene selv. Ikke bra.

Etter alt dette var håret mitt selvfølgelig TOTALT ØDELAGT. Det hadde vært gjennom så mange fargebehandlinger fra helt mørkt til helt blondt på én uke og utrevet extensions oppå det hele. Håret mitt var helt frytert! Det kjentes ikke ut som hår en gang, mer som tyggis... Fra den dagen bestemte jeg meg for at jeg skulle gi håret mitt en pause. La det vokse helt ut og bli langt og friskt igjen. Dette var i juni i fjor så nå har det gått nesten 1,5 år uten at jeg har farget håret mitt. Jeg har bare klippet spissene når det har trengtes og passet på å kure det minst én gang i uka.

Først nå beynner håret mitt å kjennes friskt og sunt ut igjen og det fortsetter å vokse uten å spise seg opp. Jeg skal fortsette å ta spissene gjevnlig helt til den nederste fargen blir helt borte og alt er min naturlige farge. Det er målet mitt. Jeg vil se min egen farge, i hele håret. Etter dette er oppnådd så kanskje jeg bestemmer jeg for å gjøre noe gøy med det som å ta stripe eller balayage, for det syns jeg er veldig fint!

Noen som har gjort noe mer crazy med håret sitt enn meg gjennom tidene?